GLIMT FRA NORSKE KIRKEROM

Vi blogger oss gjennom 500 lutherske år

Reformasjonsjubiléet 2017

Kirkerommene og reformasjonen

Luthers ideer endret samfunn Europa. De ulike sosiale bevegelsene som sprang ut av Luthers tanker, førte til store endringer også i kirkerommet i mange regioner. Luther selv var ikke begeistret for tanken på at selvransakelse og skriftstudier skulle inspirere til ramponering av kirkene. Han var slett ingen «billedstormer», altså en person som stormer inn i kirken, river ned bilder av helgener og knuser disse mot steinsøylene, eller brenner dem på bål utenfor kirken.

Det er vanskelig å se for seg at dagens Pave Frans II ville vekket samme harme hos åndsmennesket Luther, som datidens Pave Julius II greide. Han hadde lagt grunnsteinen til St. Peterskatedralen, og satte i gang avlatssalg i stor skala for å skaffe penger. Så politisk ambisiøs og hensynsløs var han, at han etter sigende skal ha hatt økenavn som «Den Skremmende Paven» og «Krigerpaven». Maktmisbruket og grådigheten ble uakseptabelt for Luther. Endring av kirken ble et livsprosjekt for ham. At det hele til slutt endte med splittelse, var verken Luthers ønske eller plan.

Hva skjedde med kirkerommene i reformasjonen? Mange av endringene fikk helt fysiske utslag. I sin utforming av den nye lære, slanket Luther ned sakramentene til det absolutte minimum, nemlig de han mente var innsatt av Gud og ikke av kirken. Kun dåp og nattverd var tilbake. Avviklingen av skriftemålet ga bedre plass i kirkene – det var ikke lenger nødvendig med egne smårom eller bokser for skriftemål.

I den mest dramatiske perioden ble det fjernet mange gjenstander som ikke var i tråd med den nye læren i kirker i Europa. I Skandinavia gikk det stort sett mye mindre dramatisk til. Reformasjonen nådde Skandinavia senere enn på kontinentet, og det viktigste var; den ble innført av Kongen, og ikke av folkelig opprør. Først 1537 innførte den danske Kongen reformasjonen i Norge. Som mye av det danskekongen foretok seg, var det embedsmennene som brydde seg mest om det. Folk flest fortsatte sitt liv i og utenfor kirken mest mulig uforstyrret av det som foregikk i København og enda lenger unna.

Det mest merkbare var kanskje at fem sakramenter ble avskaffet. Man slapp å gå til skriftemål, og helgendyrkelse ble offisielt avviklet. Det samme ble troen på helgen-relikvier og avlaten, altså systemet med å kjøpe seg kortere tid i skjærsilden.
I Norge ble de fleste prester omskolert og «resertifisert», og var snart i sving igjen med sin prestegjerning i det samme kirkerommet som før. Kirkeutstyr ble tatt ut av bruk, eller ble gjenstand for til dels kreative gjenbruksløsninger. Dette for å hindre kassering av vakre kunstverk som menigheten satte pris på og var glad i. Altertavler og alterskap ble for eksempel bygget om eller malt, slik at de formidlet den nye læren.

Variasjonen i praksisen her var stor mellom bispedømmene. I Bergens stift ble en ivrig lutheraner ved navn Jens Pedersen Skjelderup innsatt i bispesetet i 1557. Han kom i konflikt med byrådet i byen etter at han fjernet helgenbilder fra høyalteret i domkirken, i strid med ønskene til fremtredende og innflytelsesrike medlemmer av menigheten. I sin bispegjerning fartet Biskop Skjelderup mye rundt i stiftet på visitas, og det var vanskelig å lure seg unna biskopens strenge linje. Kirkerommene i Bergens-området er den dag i dag preget av Biskop Skjeldrups nidkjære holdninger til kirkeutsmykning. I stedet for bildemotiver finner vi ofte katekismetavler, dvs. tavler uten bilder, men med trosbekjennelse, Fadervår eller andre skriftsteder ofte malt i sirlig, dekorativ gotisk skrift. I andre bispedømmer levde middelalderens billedverden videre uten innblanding. Ett eksempel er Ringsaker kirke. Her står det fortsatt et stort alterskap med motiver fra helgenenes og særlig Marias liv.

Et av de påfallende symbolene på reformasjonen i Norge er kongelige monogrammer både på kirkens eksteriør og interiør. Kongen satte bokstavelig talt sitt preg på kirkene, som en tydelig påminnelse om at kirkens overhode i Norge ikke var paven i Rom, men Kongen i København.

Himlinger

Da man etter hvert begynte å bygge nye lutherske kirker, eller gradvis tilpasse de gamle kirkene, endret kirkerommets karakter seg. Vår første riksantikvar, Harry Fett (1913 – 1946), forteller at det i de tidlige lutherske kirkene først og fremst gjaldt å få kirken «lun og hyggelig, den skulle være hjemlig, i motsetning til de høye katolske kirkerom. Kirkerommet skulle i middelalderen være et bilde av selve himmelen, nå ble det et rom hvor menigheten skulle høre Guds ord. Selve kirken fikk derfor en langt mer privat karakter». Ett middel for å oppnå dette var himlinger som avgrenset rommet i høyden. Himlingen kunne være dekorert som en himmel med skyer og stjerner.

Prekestol

I den lutherske høymessen fikk opplæringen i troen gjennom prekenen en langt større plass enn tidligere, selv om det også var prekener i den før-lutherske kirken. Prekestolen ble derfor et mer fremtredende element, og gjerne større og mangekantet. Det var vanlig at de forskjellige sidene hadde arkitekturdekor med bildefelter av evangelistene. Det var evangelistene som hadde skrevet ned Guds ord som ble forkynt fra prekestolen.

Benker

Med lengre gudstjenester og prekener, var det behov for sitteplasser i kirkeskipet. Økonomisk status og bidrag til kirken ga fremdeles visse privilegier, også etter reformasjonen. De som bidro mest fikk de beste sitteplassene. Presten selv var statens representant på stedet. Presten og hans familie hadde derfor ofte egen kirkestol. En slik kirkestol kunne være en benk i koret, eller et annet sted langt framme. I eller nær koret satt også klokkeren, eller degnen, som han ofte ble kalt. Hans stol eller benk hadde plass til fastlenkede dyre bøker og ofte kollektbøsser. Plassene nedover i kirkerommet reflekterte rangstigen nedover i samfunnet. Mennene satt på høyre side og kvinnene på venstre. På galleriet satt husmenn og ungdom.

Lysforhold

Den lutherske messen fordret deltagelse gjennom salmesang. Salmene hadde en pedagogisk funksjon. De kunne være fulle av troslære og fargerike skildringer. Det ble derfor vanlig med salmebøker. For at denne høymessen med salmesang skulle fungere, fikk kirkene flere og større vinduer og dermed bedre lys. Vinduene på 1500-tallet var av blyglass. Glasset var ofte farget og sjelden særlig klart. Lyset var derfor langt fra det vi opplever i dag, men likevel en betydelig forbedring fra det man tidligere hadde hatt i de fleste norske kirkerom.

Dåpshus

Dåpen var ett av sakramentene som ble videreført. Skikken med å døpe barna nederst i kirkerommet, nær inngangsdøren, ble beholdt. Det var gjennom dåpen at man ble en del av Guds menighet på jord. Døpefonten kunne være plassert i et eget dåpshus. Det finnes fremdeles noen slike dåpshus igjen enkelte steder. Dekorer og utforming av dåpshuset understreker sakramentets betydning.

Korskiller

Nattverden, som det andre sakrament, ble forrettet i kirkens kor. Mange av de eldste lutherske kirkerommene hadde en klar deling mellom kor og skip. En slik deling av kirkerommet var det også i førreformatorisk tid. Det kan virke underlig at man beholdt korskillet i lutherske kirker, mens det ble avskaffet i de katolske. I en luthersk sammenheng markerer korskillet sakramentets betydning i kirkerommet.
Korskillet var i førreformatorisk tid ofte «kronet» med den korsfestede Kristus med Maria og Johannes på hver side, i det vi kaller en kalvariegruppe. Etter reformasjonen overtok kongens monogram denne plassen, som et talende symbol på kongens makt og rolle i både samfunn og kirke.